Kjedereaksjon

Jeg vet ikke om det er tenner, eller bare en dustete døgnrytme, men lille Leo har funnet ut at han vil opp før fire de siste nettene. Og det går jo ikke. Så da må man stå det over. Roy sjekker ham og ser at alt er bra, legger smokkene oppi senga hans igjen og lar han vite at vi er her. Men Leo vil jo ikke gi seg  med det første. Uansett om vi har tatt han oppi til oss eller sittet ved senga hans og strøket ham på pannen, tar det minst en time før han sovner igjen, og han bruker den samme tiden om vi skal la han kjefte i fra seg.

Når han da endelig sovner igjen, er pulsen min så høy at mageboer våkner, og mageboer er stor og sterk og umulig å overse. Spesielt om hun legger seg tett inntil lungen min!! Og slik starter vi dagen! Hurra! Godt det finne kaffi. Godt at vi er to.’