Natt til mandag sov vi dårlig. Det var varmt, magen var stor og ungen hikket og sparket hele tiden. Det ble med et par timers søvn før vi dro til Tanabru for å møte foreldrene til Roy. Vi fikk handlet og spist før vi dro hjem og drakk kaffe. Og så tok vi en tidlig kveld. La oss i senga for å se en episode med Six Feet Under, men jeg fant liksom ikke en god stilling å legge meg i. Da serien var ferdig stod jeg opp for å tisse, og i det jeg reiste meg fra doen, var det som en liten knytteneve traff meg i livmoren! Klokka var halv ett og jeg krøp inn i senga og ventet til det gikk over, sikker på at dette også var en falsk ri. Men Roy forstod hva som var på gang, og begynte å ta tiden. Etter fjerde ri med ti minutters mellomrom ringte han ambulansen, selv om jeg fortsatt var bekymret for at det bare var falske rier! Jeg hadde ikke noe lyst å dra den lange veien bare for å bli sendt hjem igjen! Ambulansen kom og tok oss med til legevakten på Tanabru, der legen bekreftet at fødselen var i gang. Jeg fikk veneflon før ambulansen tok oss videre til Kirkenes Sykehus.
Vi ble møtt av en koselig svenske som tok oss med inn på et undersøkelsesrom. Jeg fikk blå skjorte, sexy nettingtruse og et kjempestort bind jeg ikke helt forstod meningen med. 10 minutter etter at jeg la meg ned, gikk vannet! Da forstod jeg meningen med bindet *s* Heldigvis hadde Roy fått meg avgårde når han gjorde, heldigvis har jeg en slik smart kjæreste 🙂 Etter en time med rier flyttet det meg inn på føderommet hvor jeg fikk lystgass. Riene bygget seg opp etterhvert, og etter 8 timer begynte jeg å bli demotivert og sliten. Jeg hadde nesten ikke sovet på 2 døgn, og ba om epidural, selv om jeg hadde sverget på at det skulle jeg i hvertfall ikke ha!
Verdens beste anestesilege kom, og forklarte prosessen. Jeg ble kjempenervøs og grep etter lystgassmasken og ble sittende dørgende stille i den stillingen jeg ble bedt om. Jeg begynte å nynne på vålerenga-sangen, av alle, og forsvant litt ut av min egen kropp når legen holdt på. Men det gikk bra, veldig bra. Jeg ble så lettet da smertene forsvant at jeg begynte å le, virkelig skrattle gjorde jeg og alle i rommet lo med meg:) Og så sov vi en times tid. Jordmor kom inn igjen med kaffe og en prekestol jeg skulle bruke for å få ungen godt nedi bekkenet. Så der gikk vi i korridoren, jeg var nummen i fra navlen og ned og drakk kaffe. Og så ble jeg bedt om å gå å tisse. Da jeg satte meg ned, begynte jeg å kjenne riene igjen. Jeg ble litt forvirret, men det var ikke så vondt, mer ett sterkt trykk. som økte. Og økte. Etter en halvtime ba jeg om mer epidural, men det viste seg at kateteret som forsynte meg med epiduralen, var fallt ut av ryggen min! Da kan jeg love dere at jeg klamret meg til lystgassmasken som om den var en livredningsbøyle! Den hjalp meg å fokusere på pustingen, den holdt meg trygg og avslappet mellom riene.
To timer etterpå, begynte jeg å kjenne press selv mellom riene, så nå var det på tide å presse. Og som jeg presset! I en time presset jeg, så det svartnet for meg og jeg knurret meg gjennom hver pressrie. Jeg skrek ikke, lagde ikke en lyd før den siste halvtime, men da knurret jeg virkelig. Urinstinktet tok overhånd og alt gikk av seg selv. Jordmor, hjelpepleier og Roy heiet meg gjennom det hele, og ropte på Leo 🙂 Og så var han ute! Han skrek, men ble stille i det jeg fikk han på magen. Og der lå mirakelt, etter 14 timer med rier, hadde jeg et splitta nytt, skrukkete lite barn på magen. Jeg var så lettet og så utmattet at jeg ikke helt fikk med meg hva som skjedde. Plutselig gikk bare Roy rundt i rommet med en liten bylt i armene, mens jeg fikk beina i fotbøyler og ble gjort klar for sying. Og så ble vi lagt over i en seng, hvor vi skulle amme for første gang. Han vimset litt med hodet og lagde de deiligste lydene jeg har hørt, før han fant vorten og glupsk hang seg på. -Her er jeg mamma.
Pingback: Tv-serier | Lene