Det har blitt liten tid til blogging de siste ukene. Det er mye som skal forberedes når man skal være vertskap på julaften for første gang, så det meste av overskuddet mitt etter at ungene er lagt har gått til planlegging, baking og gløggdrikking 😉

I år startet jeg en ny tradisjon, nemlig julebrev, og nå når jeg vet at det har nådd ut til alle som fikk det i brev, tenkte jeg å dele det med alle dere andre også 🙂

Kise Gård, Julen 2011

 

Jeg har en tante i Oslo som hvert år har sendt ut ett julebrev til venner og familien. Dette har etter hvert blitt en del av det jeg ser frem til ved julen, og i år vil jeg starte den samme tradisjonen. Jeg, har blitt til vi, og mye har skjedd. Med venner og familie spredt i hele Norge kan dette bli en fin måte å dele året som har gått.

Dette året startet med Ronja.
Vår fine lille tullemor som nesten alltid er blid.

Jeg hadde jo håpt at hun skulle være baby litt lengre en hva broren var, men neida, hun hadde enda dårligere tid. Da hun var 9,5 mnd begynte hun å gå og nå suser hun rundt og skravler og klatrer og tuller seg hele dagen. Hun er en liten solstråle, en skikkelig tøysejente som elsker oppmerksomhet. Hun har allerede utviklet en god rockefot og danser til både Kaptein Sabeltann og mammas pop-musikk. Ikke en dag er kjedelig med to små barn i hus, det skal være sikkert!

 

I høst begynte Leo i barnehagen. Vi søkte han inn 3 dager i uken til og begynne med, men vi ser nå hvor stor glede han har av å gå i barnehagen, så han begynner nok en ekstra dag over nyttår. Starten ble litt røff for oss alle. Han koste seg i selve tilpassingstiden, når mamma, pappa og lillesøster var med ham, men når han skulle være der alene var det ikke så stas lengre. Han gråt mye, og jeg var på nippe til å gi opp. Jeg skulle da vel pokker meg klare å underholde og stimulere han selv?! Da den første uken endelig var over, fikk han vannkoppene til lillesøsteren og plutselig forstod vi hvorfor han hadde vært så sliten. Hele arveprinsen var dekket av prikker, men han klødde heldigvis ikke, så han slapp like billig unna som lillesøsteren hadde gjort. Etter en uke hjemme med vannkopper og masse kos, var han klar for en ny uke i barnehagen, og da gikk alt mye bedre. Vi printet ut bilder av oss som han kunne ha med seg, og hver gang han ble sliten eller lei kunne han se på bildet av alle sammen. Nå, etter noen måneder, får han masse skryt av de ansatte og er med på alle aktivitetene de finner på. Han kommer hjem med pepperkaker og tegninger og skravler i vei om alt de finner på.

Han er blitt en veldig guttegutt; elsker traktorer, gravemaskiner og alt annet som bråker. Full fart hele tiden, hopp og sprett og skravla går i ett! Han har stadig noe nytt å fortelle og han sine refleksjoner på så mye allerede.

Han er blitt en fin storebror tross sin unge alder. Selvfølgelig hender det at han skubber henne overende fordi hun står i veien, eller skriker høyt til henne fordi hun rører på noen som han anser for å være hans, men stort sett så leker de fint sammen. Med bare 17 mnd mellom seg håper vi at dette kan utvikle seg til et fint søskenforhold.

Jeg har slått meg til ro på Hedmark.
Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle trives så godt her, men alt har vært godt etter at vi flyttet hit. Jeg har lagt stresset bak meg, alt dramaet som fulgte meg og startet på nytt. Jeg har til og med sluttet å røyke, og savner ikke røyken i det hele tatt. Jeg kan til og med ta meg ett glass vin uten å kjenne suget! Nå kjøper jeg sko for pengene i stedet, garn eller andre hobbyting. Jeg er ganske stolt av det.

Selv om jeg savner familien hjemme i Bergen, går det veldig fint å bo på innlandet. Foreldrene til Roy stiller opp uansett hva det er, og bare 2 timer unna i Oslo bor jo mamma, så vi er ikke alene her, langt i  fra.

Vi prøver å fordele penger og tid slik at vi får besøkt slekten på begge sider.
På våren reiser vi for å besøke Roy sin slekt i Reftele i Sverige.

Sverige medfører alltid en tur til Ullared.

Heldigvis reiser vi alltid sammen med foreldrene til Roy, slik at de kan passe barn. Leo ville heller være med bæssmor på stranda enn å handle, og Ronja sov seg gjennom det meste.

Det var forresten i Sverige at jeg skjønte at jeg ville ha flere barn. Det er en slik lun stemning der, hvor hele slekten samler seg. Barn og barnebarn, onkler, tanter og kusiner; alle samles hos farmor for å klemme litt og for å høre siste nytt. Jeg har alltid følt meg velkommen, og det er godt å ha et slik bæssmorhus å komme ”hjem” til, et sted hvor alle er glade i hverandre og hvor latteren sitter løst.

Alt dette ønsket jeg for Leo. Jeg ville at han skulle ha en stor slekt og mange å være glad i, og slik bestemte jeg meg for å få flere barn. Det er jeg glad for i dag.

I år fikk jeg endelig feiret 17. mai i Bergen igjen!
Det har jeg savnet siden jeg flyttet, og endelig skulle jeg igjen feire nasjonaldagen til lyden av buekorps og bergenserene sine høye hurra-rop. Enda mer stas var det å skulle presentere Ronja for slekten min. Vi pakket bilen og dro kjempetidlig slik at ungene kunne sove det meste av turen. Vi skulle få bo hos en god venn, ellers hadde det vel ikke gått så greit. Jakob tok i mot oss alle sammen med åpne armer, og lot oss få ha det store soverommet. Det er så greit å få bo privat når ungene er så små.

Og de små koste seg de.
Jeg tok Leo med meg i Lungårdsparken for å mate duene, og jeg tok han med meg i buekorpshuset til Sandviken for å hilse på min lillebror, Stian, som er så fin og stram i uniformen sin. Hjerte mitt ble ganske ofte trangt på denne turen. Jeg kommer nok alltid til å være bergenser i hjertet mitt.

Ellers er hverdagen vår som for de fleste; vi står opp tidlig, spiser frokost, får Leo i barnehagen, Ronja tar en lur før huset skal ryddes og vaskes. Så er det en tur på butikken før vi henter arveprinsen i barnehagen igjen, hjem å lage middag, leke og tøyse oss litt, bade og så natta.

Og da er det godt med kveld.
Vi ender som oftest opp som to slips på hver vår ende av sofaen, ser litt på tv eller surfer litt på dataen før vi går tidlig til sengs, men det hender at vi ber foreldrene til Roy om å sitte barnevakt så vi kan gå ut å spise eller gå på kino en kveld. Det er viktig å ta vare på hverandre også, være kjærester sammen og ikke bare mamma og pappa hele tiden.

Leo syntes det var stas å mate duene i byparken i Bergen.

Nå skal damene på gården samles for å bake smultringer og drikke gløgg, så jeg velger å avslutte julebrevet og ønsker alle en riktig god jul. Jeg håper at vi alle sees igjen i det nye året med nye klemmer og nye historier å fortelle.

God Jul til alle dere

i fra

alle oss på Nes

 Bildene avviker noe i fra det originale julebrevet 🙂