Når du leser setningen håper jeg at du tenker på noe fint, eller kanskje du blir bedrøvet fordi du ikke lengre kan, dra hjem til mamma.
Jeg skravler med min mor i telefonen nesten hver dag, og i en alder av 38 syntes jeg fortsatt at det er fint å komme hjem til mamma. Jeg blir nesten litt liten igjen, setter meg på kjøkkenet hennes og får servert mat, tar meg et varmt bad med boken min og et glass vin, hører hun skravler for seg selv, og så ler jeg litt. Fordi jeg ser meg selv i henne, og jeg ser min egen datter i henne.
Måten vi småprater for oss selv mens vi holder på med noe, måten vi spontant bryter ut i en liten dans, måten vi blir så rørt på av de minste ting.
Når jeg blir sliten og lei og sur og nedfor, kan jeg ringe til mamma og fortelle om det, og så er hun alltid enig med meg der og da. Der og da, fordi det er det jeg trenger. At hun bare hører og er helt enige med meg at ting er dust og urettferdig. Eller så har jeg opplevd noe morsomt, og da kan jeg ringe til henne som ler akkurat like høyt som meg, ler så mye at tårene triller.
Vi har verdens lengste avskjedsrituale i telefonen; -Kose på, klemme, kosemos, nuffenuff, hilse, ja, hahahaha, ja, masse glad i, og så ler vi litt til, før vi sier hadet en siste gang.
Jeg er mamma selv nå, har fått blomster og kort og sjokolade og te, og mange koser. Jeg håper at ungene vokser opp med et behov for å ringe meg for å fortelle når noe er dust eller morsomt, at de også føler glede når de skal ta med seg sin familie hjem til meg, jeg håper at de alltid vil klemme og kose på meg, og fortelle meg at de er glad i meg.
Gratulerer med dagen til alle mødre, jeg håper at dere alle føler dere blir satt pris på <3