Til minne om Elvis Mango Benjamin Dipstick

Jeg har lyst å skrive noen ord om Mango, men jeg knekker og gråter så mye at jeg ikke ser tastaturet. Det blir litt puste-skrive-tørke-puste-skrive, for jeg føler at dette må ut, og det er en fin måte å bearbeide sorgen på, å skrive ned det kroppen føler….

Så jeg kan begynne med begynnelsen.
Første gang vi hilste på ham, var vi fortsatt på ferie i Finnmark og bodde i combicamp. Han var lovet bort til noen andre, men de trakk seg i siste liten. Vi hadde allerede forelsket oss i den ivrige, litt klumsete hunden så vi nikket ivrig da vi ble spurt om vi ville ha han.

Da vi begynte å jobbe på gården, flyttet vi inn i en brakke på gårdsplassen mens vi leitet etter hus, og der fant han seg fort til rette i en banankasse. Etter hver lur tok jeg han med ut og og satte meg på huk og tisset, og så satte han seg ned ved siden av meg og gjorde det samme 😀 Kanskje ikke en metode andre ville brukt for å få hunden sin husrein, men det funket for oss <3 Og siden har vi alltid hengt sammen.

Han har vært med på alt. Flytting, barnefødsler, ferier, lange turer og korte turer. Han elsket klementiner, var snill med alle og alltid klar for å hente pinner. Vi fikk aldri av han å “boffe” når vi fikk besøk, men vi jobbet ikke særlig hardt for det heller. Jeg syntes det var ganske trygt å få en liten advarsel fra han. Alt ved ham var trygt… Lukten hans, den lange gode kroppen hans som var så god å ligge inntil, tilstedeværelsen hans, nærheten….

Det kjennes ut som om jeg har et stort og åpent sår i sjela, og jeg trodde ikke jeg skulle oppleve sorgen så sterkt… Det gjør fysisk vondt i kroppen og jeg har hatt hjertebank i 3 dager…

Han var babyen min før jeg ble mor, så trofast og tilstede, så ivrig på å være flink og god.

For et par uker siden begynte han å drikke mer vann enn normalt, så jeg trodde at ungene kanskje hadde gitt ham chips eller noe annet salt, og tenkte så ikke mye mer på det. Så begynte han å kaste opp, og da gikk varselsbjellene på at han spiste noe han ikke tålte. Så jeg kuttet ut “menneskemat” til han, og kjøpte heller digre hundepølser han kunne kose seg med. Han spiste og koste seg, og var mer Mango igjen, men så ble han så tynn! Roy reiste til veterinæren med en bæsjeprøve, og de skrev ut en markekur. Jaaaaa, tenkte vi, selvsagt er det mark! Vi lo litt av bekymringene våres og sukket lettet da han ble pigg igjen, men det varte bare i noen dager. Han spiste og drakk normalt, men han ble så slapp at vi til slutt tok han med til veterinæren som tok en blodprøve av ham. Akutt nyresvikt. Det gikk rundt for meg og jeg gråt som et barn, men dyrlegen gav oss håp likevel. I 4 dager lå han hjemme med spesialfor og medisiner, og vi gav han væskedrypp flere ganger om dagen, i håp om at blodverdiene hans skulle gå opp.

Dette bildet er tatt den dagen han skulle tilbake for nye blodprøver. Men vi trengte ikke svarene, vi forstod det likevel. Jeg tok han opp i sofaen til meg og la hodet hans i fanget mitt, og strøk han på ørene og gråt ned i pelsen hans og sa at jeg elsket ham. Jeg fortalte ham at han hadde vært verdens beste hund, at vi aldri skulle glemme ham, og at jeg skulle fortelle barna at han var blitt til en stjerne som de kunne se på hver gang det var mørkt.

6. desember klokka 14.10 reiste han til de evige jaktmarker og etterlot seg et stort hull i hjertene våre. Huset er så fryktelig tomt, og ungene spør etter ham hver gang de er mette og vil gi restene sine til ham. Hver gang jeg hører en huslyd, tenker jeg automatisk at det er Mango, for så å kjenne søkket i hjertet. Potesporene hans er fortsatt å se i snøen utenfor… Han ble bare 4 år. De beste går alltid først….

Vi får ta tiden og hverandre til hjelp, gråte de tårene som trengs og prøve å leve så normalt som mulig. Takk for alle fine ord mens vi kjempet og takk for alle hjertene da det var slutt.