Det begynte for 8 år siden da jeg gikk gravid med Leo. En slags merkelig kribling i knærne som var ekstremt ubehagelig. Jeg kunne våkne på natten av rykninger og av og til en følelse av at jeg var lam i knærne, og måtte løfte de opp med hendene. Men da Leo ble født, gikk plagene over.
Og så begynte det igjen da jeg ble gravid med Ronja. Men hun er 5.5 år nå og det har enda ikke gått over, nå blir det bare verre og i snart en uke har jeg hatt virkelig vondt. Legen og fysioterapeut finner ikke ut av det, så nå venter jeg på time til mr. Det er frustrerende og slitsomt og det begynner å gå på humøret løs.
Jeg er vanligvis en aktiv sjel som sjeldent er i ro, og selv om jeg gjerne kan ligge i senga og ha serie-maraton, vil jeg gjerne gjøre det når jeg har lyst, ikke fordi det gjør vondt å stå på bena… Så jeg går litt roligere, ignorerer det, vil være med unga, rydde og vaske huset, og så er det bare enda mer vondt på kvelden. Jeg har fått fri noen dager fra fjøset, men det går på samvittigheten løs, midt i innhøstingen…
Nei, jeg får slutte med sutringen og håpe de finner ut av det etterhvert. Av og til er det bare godt å få luftet litt frustrasjon!
