Syngende, insisterende, bestemte og glade Ronja blir flinkere og flinkere til å gå uten bleie, og det er sjeldent hun sover på dagtid nå, og det går opp for meg at ikke hun heller er en baby lengre. Hun elsker å late som om hun er baby, krype inn i armene mine og la meg vugge henne mens jeg synger en sang jeg har laget bare for henne, men snart er det ikke mer baby i henne heller mer. Hun skravler, kjefter, ler, danser, synger, sloss med broren og kommanderer bikkjen rundt i huset og er blitt veldig opptatt av hva jeg gjør som skiller meg ut i fra de andre guttene.
Det er litt skremmende å se hvor fort de vokser, samtidig som det gjør veldig godt i mammahjertet å se at de er trygge og mer selvstendige barn med større behov for å gjøre ting selv…
Selv om han er en vilter unge som lett blir med på guttestreker, har han alltid vært en snill storebror. Når hun er lei seg eller sinna for noe, prøver han som oftest å få henne på bedre humør, enten ved å finne smokken hennes eller bamsen hennes, eller til og med få henne med på noe gøy. Det er ikke alltid hun vil trøstes og kjefter høylydt på ham, og da ser han såret ned i bakken. Jeg er oppvokst som enebarn og morshjertet mitt går i tusen knas, men jeg eller faren tar ham på fanget og forteller han at søsteren er veldig glad i ham, men at hun kanskje er litt sliten, at han er en fantastisk snill gutt som prøver å hjelpe henne og at mamma og pappa blir veldig glad for at han er snill med henne…
Dagen etter krangler de som hund og katt, hun slår og han biter og jeg blir litt forvirret og må humre litt av søskenkjærligheten. I neste øyeblikk sitter de å leser en bok sammen, i neste er han babyen hennes og ligger i senga hennes og får teppe på og alle bamsene hennes.
Det er så mange følelser hjertet mitt har lært seg de siste fire årene, og jeg gleder meg til alt vi skal oppleve de neste 60 årene sammen.
One Response to Søskenkjærlighet