Middagen var noe jeg grudde meg for. Det hørtes ille ut, og noen dager var det det også, men det er selvsagt min egen feil. Det var krangling og nøding, lokking og masing for at lille Prins Leo skulle få i seg maten. Han er litt urolig og kjeder seg lett, og mat er ikke noe han prioriterer tid på, og slik har det vært siden brystmelk-stadiet. Pupp ville han ikke ha, så jeg måtte pumpe meg så han fikk det i seg fort…
Jeg har ikke vært konsekvent nok, og har som oftest endt opp med å distrahere ham mens jeg har matet han, men han fyller 4 år til sommeren så det får være nok nå. På tide å spise selv og lære noen grunnleggende bordmanerer, og så får jeg heller føler meg streng en gang i blandt. For det var ikke mange dagene han ble tatt ut av situasjonen og ikke fikk sitte med oss, før han begynte å spise selv og sitte rolig og spise maten sin 🙂
Så tiden jeg grudde meg for, er nå tiden jeg ser frem til. Når ungene kommer hjem fra barnehagen, når de kommer løpende ut på kjøkkenet og roper: -HVA SKAL VI HA TIL MIDDAG I DAG, for så å gi meg noen gode klemmer <3
Så sitter vi samlet, alle 4 og spiser sammen, og ungene skravler i vei og forteller om dagen sin 🙂
I dag begynte jeg å mimre litt tilbake i bloggen. Jeg startet den da jeg var 5 uker på vei, uten en anelse om hva som lå foran oss, og nå blogger jeg om oppdragelse og “strenge-Lene”. Tidene har forandret seg… <3
Nå må jeg tilbake til kakene og sukkerpastaen min! Ha en fin dag dere <3
