Det finnes en butikk inne i Brumunddal som jeg elsker. En butikk med garn fra gulv til tak, alle vegger er dekket med de sprekeste farger og de mykeste kvalitetene. Jeg tar ut et nøste og lar fingrene grave seg inn i det myke, lukker øynene og forestiller meg hva jeg kan strikke av akkurat denne kvaliteten. En annen farge og en annen kvalitet fanger oppmerksomheten min i sidesynet, og jeg vandrer videre og gjentar prosessen. Butikken er ikke stor, 3o m2 kanskje, men den inneholder alt jeg liker. Jeg kommer alltid ut med en slankere lommebok, en pose garn og 2 esker med te jeg forestiller meg skal passe perfekt til strikkekvelder når det blåser kaldt ute. Det er en opplevelse for sansene og sjelen min, og jeg kjenner jeg setter ekstra pris på ildsjeler som satser på slike nisjebutikker, for sånne som meg.
Så går jeg tom for garn. Fingrene verker, kroppen får ikke ro. Jeg surfer på Pinterest og Ravelry og sukker henført når jeg bokmerker og Pin’er alle drømmeprosjektene mine. Så dukker en reklame opp. Jeg trodde Adblock skulle ta alt, men ikke denne, en lenke til en nettside som lover meg 50 % av på favorittgarnet mitt. Jeg klikker meg videre, og ser at jeg har kommet til rabatthimmelen! Kvalitet på kvalitet, merker på merker, 30 %, 50 %, noe til og med nede i 70%! Himmel, før jeg rekker å reagere ligger Visakortet ved siden av laptoppen og vrir seg i kramper, men jeg enser det ikke, jeg har spart masse penger og prosjektene de neste 2 månedene er i boks!
Men så føler jeg meg utro. Hva med den lille butikken i Dala da, med sine 30 m2 og hyller fra gulv til tak som tilbyr ekte garn og farger jeg kan kjenne i hendene. Hva med ildsjelene jeg akkurat var så takknemlig for, hva gjorde jeg? Jeg som akkurat heiet slike butikker frem, brukte akkurat alle garnpengene mine og vel så det, på nett, til en upersonlig nettbutikk hvor ingen smilte da jeg kom inn, hvor ingen ønsket meg en god helg og lykke til da jeg sjekket ut.
Jeg føler meg utro.
