Nesten hver eneste dag, vil facebook vise meg “minnene mine”. Poster fra i fjor eller 3 år tilbake, og innlegg jeg delte fra bloggen. Og jeg blir like glad hver gang jeg får opp en post i fra bloggen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sluttet, det er 2 år siden jeg postet noe, og jeg var ikke noe særlig aktiv før det.. Jeg begynte å blogge lenge før Sophie Elise og Fotballfrue, lenge før det var stort. Og kanskje kjente jeg på et visst press at om man først skal blogge skal man blogge stort! Men det er jo ikke slik. Jeg har ingen ambisjoner om å gjøre det stort, poste 3 innlegg om dagen for å tviholde på lesere ei heller ønsker jeg å komme på noen toppliste.
Jeg har lyst å huske øyeblikk som dette:
Det lykkelige og frie øyeblikket jeg opplevde da Stian og jeg var på Bangsbergtoppen og så nesten helt til Minnesund. Jeg tok bildet og var rask med å hastagge og legge det ut på både instagram og facebook, men hvem vet om noen av de overlever de neste 20 årene? Jeg vil at ungene skal lese bloggen når de blir store, og kanskje vise den til sine barn, for her finnes det minner i fra før de blir født! Og jeg vet med meg selv at jeg hadde syntes det var stas!
Så nå skal jeg prøve å riste av meg et innbildt prestasjonsbehov og heller blogge for meg selv, for ungene mine og fremtidens generasjoner 🙂
